 |
| stockimages/www.freedigitalphotos.net |
Den nye Pasientjournalloven, som ble vedtatt av Stortinget i juni i år, åpner for at helsepersonell i større grad kan gis tilgang til journalopplysninger, også mellom ulike virksomheter. Loven er ennå ikke trådt i kraft, og det er planlagt at dette skal skje samtidig med en forskrift som utfyller loven. Et forslag om en slik forskrift har nå vært ute til høring.
«Forskrift om tilgang til helseopplysninger mellom virksomheter» omhandler de krav som stilles til helsevirksomheter når det skal gis tilgang til journalopplysninger. NFPH har avlevert høringssvar, og nedenfor følger noen klipp:
Generelt:
De siste tiårene har vi sett en styrking av pasient- og brukerrettigheter, parallelt med en erkjennelse av at å vektlegge pasientens/brukerens autonomi og medvirkning i behandlingen ikke bare er etisk riktig, men også viktig for utfallet av behandlingen. I så måte ser vi deler av Pasientjournalloven og forslaget til forskrift som her behandles, som et tilbakeslag. Vi mener at for å kunne medvirke og utøve selvbestemmelse i sin egen behandling, må man også bli spurt aktivt om hva man vil samtykke til når det gjelder samarbeid/informasjonsutveksling med andre instanser. Dette anser vi ikke å være godt nok ivaretatt i denne forskriften.
Om at journalopplysninger skal følge pasienten:
Vi undrer oss over at det framstilles som selvsagt at opplysningene skal «følge pasientene», all den tid dette har ikke vært praksis i helsevesenet til nå. Vi ser at det kan være fordeler med dette, men det er også betydelig risiko knyttet til at helsepersonell som hovedregel skal ha tilgang til opplysninger fra tidligere behandling. Opplysninger kan være feil, misvisende eller vektlegge andre aspekter enn det som er relevant i den aktuelle situasjonen, og kan lede en ut på farlige sidespor. (…) Det må også spørres om hvilken verdi en «second opinion» vil ha, dersom tidligere diagnose er kjent?
Informasjon til pasienten:
Det går fram av denne paragrafen at pasienten skal informeres om hvilke virksomheter som gir tilgang til opplysninger, og hvilke virksomheter som får tilgang. Det går imidlertid ikke fram på hvilken måte eller på hvilket tidspunkt pasienten skal informeres. Vi er bekymret for at informasjonen skal bli for generell, og gis på en slik måte at det framstilles som en standard prosedyre, eller en selvfølge, at det gis tilgang til sensitive opplysninger. (…)
Det er, ut fra erfaring, vår påstand at mennesker som trer inn i pasientrollen i psykisk helsevern, gjerne regner med at behandler kan lese journal fra tidligere behandlingsforløp ved samme institusjon, men at de ikke regner med at behandler kan lese journal fra andre virksomheter. (…)
Vi er bekymret for konsekvensene av at konfidensielle opplysninger skulle kunne utveksles uten eksplisitt samtykke for det enkelte tilfelle. (…) Dette kan virke negativt inn på tillit og trygghet, og hindre helsepersonells tilgang på informasjon fra pasienten selv, da han/hun kan bli tilbakeholden med dette som følge av ønske om å beholde kontrollen. I verste fall vil konsekvensen kunne bli at man vegrer seg mot å ta imot hjelp, av frykt og utrygghet for hvordan ens sensitive opplysninger vil bli behandlet.
Sperring av helseopplysninger:
Vi mener igjen at det ikke vil være tilstrekkelig at pasienten skal gis generell informasjon om sin rett til å motsette seg at det gis tilgang til journalopplysninger fra andre virksomheter. Slik generell informasjon gis gjerne i begynnelsen av et behandlingsforløp, på et tidspunkt da det allerede gis svært mye annen informasjon. (…) I tillegg må vi kunne tenke oss at man som pasient gjerne ønsker å legge for dagen en positiv innstilling til behandlingen som man skal i gang med, og vi mener derfor det blir galt å kreve av pasienten at han skal måtte si fra om at han motsetter seg en rutine på generelt grunnlag. Å overlate til pasienten å måtte ta et aktivt valg om å sperre journalen sin, kan muligvis gjøre at færre pasienter velger dette, da det kan virke som et drastisk tiltak og kan få pasienten til å føle seg lite samarbeidsvillig.
Tilgang til opplysninger på tross av manglende samtykke fra pasienten:
Det åpnes for at sperrede opplysninger kan gjøres tilgjengelige dersom «tungtveiende grunner taler for det». I høringsnotatet heter det også at «I særlige tilfeller vil det kunne tenkes at pasienten ikke kan motsette seg tilgang eller utlevering, for eksempel i forbindelse med tvangs-innleggelser ved psykiatriske institusjoner.»
Vi savner en redegjørelse for hva som menes med «særlige tilfeller» og «tungtveiende grunner». (…) Dersom det i dette ligger en tanke om at en person som underlegges tvungent psykisk helsevern, automatisk skal miste en slik rettighet, finner vi dette alvorlig. (…) At en person er diagnostisert med en «alvorlig sinnslidelse» og at man har funnet grunnlag for tvangsinnleggelse og/eller tvungen behandling betyr ikke automatisk at denne personen mangler samtykkekompetanse, eller ikke kan ha et legitimt ønske om å skjerme sensitiv informasjon om seg selv for innsyn. En antagelse om at personer som er underlagt tvang, generelt mangler samtykkekompetanse, blir svært uheldig.
Høringssvaret i sin helhet finner du her, sammen med andre høringssvar vi har skrevet.
Og høringsnotatet, med den foreslåtte forskriften sist i dokumentet, ligger her. På denne siden kan man også lese svar fra andre høringsinstanser. Blant annet har Riksrevisjonen levert et interessant høringssvar.
