Tema: Hvor går fagfeltet psykiske helsearbeid – utfordringer og muligheter
Mariam: Leder for NFPH
Vibeke: Nestleder
Vibeke: Nestleder
Det er en fryd å stå her idag og få lov til å være med å feire tphs 10 årsjubileum. Takk for invitasjonen, samarbeidet, støtten og den gode lagånden dere har gitt oss som forening. Sammen står vi i kampen for å fremme psykisk helsearbeid.
Tidskriftet favner både brukere, pårørende, fagfolk og alle som har engasjement, både som bidragsytere og lesere. På samme måte er Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid åpen for alle med interesse for psykisk helsearbeid uansett bakgrunn.
Tidskriftet ble stiftet i 2004 med ambisjon om å fungere som en aktør i feltet ved å formidle kunnskap om og i psykisk helsearbeid.
Vi i foreningen ser for oss TPH som et stort fruktbart tre med flere grener og nfph er et av disse grenene som har vokst ut av treet.
Foreningen ble stiftet i 2009 og har jobbet tett med tidskriftet siden. Alt som har blitt publisert av kunnskap og forskning og alt som er blitt arrangert av skriveverksteder, seminarer og konferanser i ulike deler av landet, har vært til stor inspirasjon for oss som forening.
Vibeke
Da jeg tok videreutdanning i psykisk helsearbeid, fordypningsoppgaven: skummet gjennom årganger fra 2004 til 2012, og har fulgt med siden. HALLELUJA! Det var som himmelens porter åpnet seg, endelig noen som «skjønte hva det handler om». Da jeg ble forespurt å sitte i styret i foreningen, var det lett å si ja. For en ære! Foreningen ble som nevnt «klekket ut av sentrale aktører fra tidsskriftet». Så det er med skrekkblandet fryd jeg står her i dag: føler meg som en nyutklekket kylling som i dag får være hane og « bruse litt med fjøra»!
Da jeg tok videreutdanning i psykisk helsearbeid, fordypningsoppgaven: skummet gjennom årganger fra 2004 til 2012, og har fulgt med siden. HALLELUJA! Det var som himmelens porter åpnet seg, endelig noen som «skjønte hva det handler om». Da jeg ble forespurt å sitte i styret i foreningen, var det lett å si ja. For en ære! Foreningen ble som nevnt «klekket ut av sentrale aktører fra tidsskriftet». Så det er med skrekkblandet fryd jeg står her i dag: føler meg som en nyutklekket kylling som i dag får være hane og « bruse litt med fjøra»!
Vi har i denne talen valgt å oppsummere noen av tidsskriftets saker gjennom de siste 10 årene. Selvfølgelig har vi valgt ut temaer som også er hjertesaker for foreningen – vi går som nevnt «hånd i hånd». Både foreningen og tidsskriftet er opptatt av en humanisering av psykisk helsearbeid. Fokus på hvordan bedringsprosesser finner sted, synliggjøring av hverdagslivets betydning for denne, ivaretagelse av mangfoldet, våge å gå nye veier, reell brukermedvirkning , og «innenfra-perspektivet», har blitt, og blir, løftet frem. TPH minner oss om det som burde vært en selvfølge, nemlig at «folk er folk», og at vi alle i løpet av livet kan bli berørt. Det kan være deg, meg, en søster eller bror, mor eller far, en sønn og en datter, eller en venn. Hvem som er hvem til enhver tid betyr lite, vi har alle grunnleggende allmennmenneskelige behov, og må bli møtt med respekt og medmenneskelighet.
Tidsskrift for psykisk helsearbeid har vært, og er, et talerør for et PARADIGMESKIFTE OG “EN NY” ANERKJENT PRAKSIS. Det har gjennomgående våget å gi systemene og beslutningstagerne noen reelle «spark i ræva», som vi sier i Groruddalen. Tidsskriftet har gitt brukere, pårørende, fagfolk og engasjerte hjelpere håp om at endring er mulig.
Mariam
TPH: Fokus på MESTRING OG BRUKERMEDVIRKNING, ikke på sykdom og diagnoser.
Tilrettelegging for at mennesker med psykiske lidelser skal kunne mestre egne liv har stått og står sentralt. Det innebærer en viktig grunnforståelse av hvordan bedringsprosesser finner sted. Når brukerne er aktive i endringsprosessen, bør hjelperrollen og systemene også endres. Det må stilles nye krav til fagkunnskapen som både ivaretar mestringsperspektivet og brukerperspektivet.
Brukermedvirkning må innebære at brukere og pårørende må inneha rollen som subjekt og aktør i beslutnings- og behandlingsprosessene. Det betyr at individuell fortolkning av egen situasjon må tas på alvor, og gi føringer for nye arbeidsmåter og ny kunnskap.
All endring tar tid. Fortsatt er vi alt for opptatt av sykdomsmodellen som rådende på psykisk helsefeltet. Fokus bør være på bedringsprosesser i form av mestring av hverdagsliv, på ressurser og kompetanse. Psykisk uhelse kan ikke alene handle om en diagnose, men må ses i en sammenheng med det å ha et sted å bo, aktivitet og en inntekt. Det sosiale fellesskapet er viktig for å ha et godt hverdagsliv. For noen kan det å få en diagnose være en stor lettelse. Mens andre ikke opplever problemene sine som en sykdom.
Under min videreutdanning hadde jeg praksis på et aktivitetshus. Før praksisperioden begynte fikk vi i oppgave å intervjue de ansatte. Da jeg kom dit for første gang, møtte personer som virket oppegående, ressurssterke. De holdt på med felles aktiviteter, Jeg så ikke forskjell på de ansatte og brukerne, så jeg visste ikke hvem jeg skulle henvende meg til. Jeg tror det var poenget, alle var likestilte. Brukerne og de få ansatte hadde vært med på å skape den tilværelsen, et inkluderende miljø der brukermedvirkning så ut til å fungere i praksis og brukerne møtte andre i samme situasjon. Brukerne hadde et sted å komme til som de selv var med på å styre, et nettverk å forholde seg til, aktiviteter og små arbeidsoppgaver som trengte deres bidrag. Tiltak som dette gir lyst, håp og mening, fordi de er med på å påvirke miljøet, og hverdagen deres.
TPH og KRITIKK AV PSYKISKE HELSETJENESTER
Tidskriftet har flere ganger belyst bekymringsverdige aspekter ved utviklingen i psykiske helsetjenester. Blant annet har det vært skrevet om foretaksreformen i helsevesenet, og hvordan det å overføre styringsmekanismer fra det private næringsliv til offentlig sektor har medført at helsetjenestene må vise kostnadseffektivitet og konkurransedyktighet – på bekostning av det å lytte til brukerne, og deres preferanser og perspektiver. Innføringen av prinsipper fra «New public management» passer som hånd i hanske med en medisinsk modell, som også er dominerende på psykisk helse-feltet (bl.a. ved at diagnoser, medisindoser og standardiserte intervensjoner er lette å måle og telle). En medisinsk modell innebærer biomedisinsk forskning, vektlegging av diagnoser som er forankret i den medisinske disiplinen psykiatri, samt et sterkt fokus på definerte kliniske metoder og kontroll av samtaler og samvær. Et slikt fokus legger til rette for en objektivisering av den andre, og marginaliserer den subjektive erfaringen og det faglige skjønnet. I dag heter det at helsetjenesten skal være brukerorientert, men det oppstår store dilemmaer for den enkelte hjelper når man samtidig er pålagt å følge standardiserte prosedyrer. Dette er problemstillinger som gjelder både i spesialisthelsetjenesten og i kommunen.
I tillegg har psykisk helsearbeid noen ekstra utfordringer.
Fagfeltet er fortsatt i sin oppstartsfase og har til dels vært preget av neglisjering og motsetninger mellom fageksperter. Det er helt greit å være uenige, men uenigheten må ikke bli et hinder for utvikling. Og her har TPH fungert som et bindeledd mellom ulike fag- og brukergrupper. Det kjennes til tider tungt og belastende å kritisere et system som svikter. Faren er at en risikerer å bli kritisert for å mele sin egen kake, mens hensikten er å løfte psykisk helsefeltet ved å belyse problemområder som trengs å løftes opp på et høyere nivå.TPHs KRITIKK AV EVIDENSBASERT PRAKSIS
Flere sentrale stemmer i tidsskriftet hevder at evidensbasert praksis (hvor man søker å bruke metoder som forskningen har funnet ut er virksomme) er blitt for nært knyttet opp mot såkalte randomiserte, kontrollerte studier, og at dette har blitt gjort til et ideal innenfor utviklingen av behandlingsmetoder i psykisk helsevern. Evidensbasert behandling burde egentlig være en avveining og kombinasjon mellom forskningsresultater, klinisk erfaring og brukererfaringer, men slik forstås ofte ikke begrepet i dag? TPH har stilt spørsmål om evidensbasert praksis, slik det forstås i dag, i det hele tatt kan ses på som kvalitetssikring, eller om dette heller skaper nye problemer. Evidensbasert praksis får alvorlige ideologiske implikasjoner når det resulterer i «bruksanvisninger» som ser bort fra konteksten brukeren lever i. Det blir et ensidig fokus på klassifiseringer, standarder og sjekklister, hvor det kliniske skjønn, så vel som brukerperspektivet, settes til side. Evidenshysteriet gjør oss også blinde for de sammenhengene mellom makt og kunnskap som blir styrende for praksis.
VET FAGFOLK BEST?
Fortsatt blir brukere sjelden tatt på alvor når deres måter å forstå sine psykiske problemer på, avviker far det som er etablert som sannhet i hjelpeapparatet. Det tradisjonelle ståsted i mange psykiatriske tjenester er at pasienten ikke vet hva som er best for seg selv. Dette perspektivet forhindrer psykisk helsevern fra å integrere brukerens kunnskap, ressurser, verdier og ikke minst målbevissthet i praksisen. Istedenfor å ta brukerens syn på alvor, blir dette tolket av «ekspertene» (dvs. psykiatere, leger, sykepleiere m.fl.).
Vi i NFPH støtter oss på TPH når vi sier at det er grunn til å betvile at fagfolk vet bedre enn brukerne. Ett perspektiv, én gruppe eller en person vil alene ikke kunne definere hva som er de beste beslutningene til enhver tid. Det kan hende at flere syn og vurderinger kan bidra sammen i positiv retning selv om fagfolk ikke ser logikken. I lys av dette er det god grunn til å bruke flere ressurser på å undersøke brukernes erfaringer og vurderinger. Det vil bli interessant å se hvordan det går hvis brukererfaringene blir mer vektlagt for forskning og tjenesteutvikling, slik vi håper. Studier basert på brukererfaringer kan gi nødvendig og avgjørende kunnskap. Det er viktig at dette anerkjennes slik at det skapes rom for vitenskapelig mangfold.
Vibeke
EVIDENSBASERT PRAKSIS OG VEIEN VIDERE
Vi slutter oss til sentrale stemmer i tidsskriftets vurdering om at evidensbasert praksis sitt nære bånd til det naturvitenskapelige forståelser kan være problemet. Kanskje kan evidensbasert praksis i seg selv være konstruktiv, dersom synet på hva som er god og viktig forskning ble endret. De som har opplevd, og opplever, psykisk lidelse, må få fortalt om sine erfaringer. Da får vi ny kunnskap å bygge videre på, og som kan danne grunnlag for en ny type praksis. Mennesker som har vært gjennom bedringsprosesser bidrar til viktig informasjon i evidensen vi bygger på. Det handler om brukernes ønsker og om deres erfaringsbaserte kunnskap. Denne innenfra-kunnskapen kan gi et viktig grunnlag for praksisutvikling. Velger man å se forskning som prioriterer brukerperspektivet som god evidens, vil evidensbasert praksis kunne bety nettopp at brukeres erfaringer og preferanser skal påvirke avgjørelser som blir tatt. Hvis man i tillegg for alvor inkluderer klinisk skjønn og brukermedvirkning i evidensbegrepet, vil det å arbeide evidensbasert innebære betydelige endringer i dagens praksis. Ved å tillegge brukernes erfaringer mer vekt, flyttes fokuset vekk fra systemets behov, og økonomiske styringsprinsipper og standardisering vil måtte vike. Vi vil trenge profesjonelle som er modige og villige til tenke annerledes. Det må erkjennes at ingen alene har løsningen, og en felles forståelse for at ingen av de samarbeidende partene alene kan løse problemene som oppstår. Ikke minst vil vi trenge at arbeidsgivere legger til rette for at det skal være mulig å jobbe evidensbasert på denne måten.
REORIENTERING AV PSYKISKE HELSETJENESTER
TPHs og foreningens holdning er at psykiske helsetjenester må reorientere seg og komme bort fra det ensidige perspektivet om hva kvalitet og høye standarder for omsorg og behandling handler om. Vi må fokusere mindre på kortsiktig effektivitet, og i stedet utvikle fleksible systemer som rommer lite målbare erfaringer som tillit, glede og håp.
AVSLUTNING
Det er ikke brukerne, profesjonelle og familier alene som må involvere seg i egen bedring, hele den psykiske helsetjenesten må gjøre det. Foreningen og tidsskriftet taler for at det er på høy tid å virkeliggjøre samarbeid og fellesarenaer der alles opplevelser blir tillagt vekt. Det innebærer at brukerstemmer, pårørendestemmer, fagpersonstemmer, forskerstemmer, byråkratstemmer og politikerstemmer blir hørt. Tidsskriftet sier: ’’Det er behov for en nyinnskriving av etablerte kunnskaps- og praksistradisjoner hvor ikke viten ansees som de profesjonelles eiendom, hvor ikke fagperson har definisjonsmakt og hvor ikke «ovenfra og ned»-kunnskapssystemer og -beslutningsstrukturer dominerer’’. Målet bør være å utfordre det rådende kunnskapssynet, hvilket innebærer en lang og tidkrevende prosess.
Vi er forsiktig optimistiske med tanke på fremtiden. Vi ser en gradvis endring av fagfolks holdning til eget arbeid og definisjon av profesjonalitet – selv om det går sakte … Det krever sterke, modige og engasjerte brukere, pårørende, og fagpersoner til å stå imot systemets krav slik at brukerne blir møtt med respekt, likeverd, ydmykhet og medmenneskelighet. Takk til alle bidragsyterne i TPH som gjennom 10 år har gitt oss alle: brukere, pårørende, frivillige og hjelpere, tro på at endring av praksis er mulig – selv om det tar tid!
Vi velger å avslutte med kloke ord fra Patricia Deegan, som selv har brukererfaring, og som mot mange «eksperters» tro kom seg, og tok doktorgraden i klinisk psykologi. Hun arbeider med bedringsprosesser i sitt virke, og sier at det er viktig å møte mennesker med psykiske lidelser med åpenhet for at alle er forskjellige og unike. Vi syntes Deegans ord favner selvet hjertet av tidsskriftets budskap:
Jeg snakker om hjertet som kan knuse, hjertet som blir urolig, det harde hjertet, det hjerteløse, det kalde hjertet som verker, hjertet som står stille, hjertet som hopper av glede, og den som har mistet hjertet. Klokhet krever at vi lærer vitenskapen om kjernene i dette hjertet. Det menneskelige hjertet. Ikke pumpen som slår i alle kropper, men som lever i min kropp, og i din kropp.
(Deegan 1996, vår oversettelse)
GRATULERER MED 10-ÅRS DAGEN! – MED ØNSKE OM AT DE 10 NESTE BLIR LIKE GODE!
HILSEN NORSK FORENING FOR PSYKISK HELSEARBEID!
